last update: July 2011

Be strong – and don’t forget: our good wishes will be with you.
No border – For freedom of movement!

———————————————————————————-

Most of the deportations from Germany are carried out by air. 10 years ago, the anti-racist network “No-one is illegal” started the campaign “deportation class”. Through numerous actions at German airports where deportations take place, the campaign aimed to force the Lufthansa airline to stop carrying out deportations. As a result of this campaign, Lufthansa openly declared that deportations on their flights would no longer be carried out if deportees visibly resisted. In our experience, many deportations were prevented because the pilots refused to take people who resisted or cried out.

———————————————————————————

The Position of Pilots‘ Associations

Legal experts from the German pilots‘association “Cockpit“ have declared that the deportation of people who are brought onto a plane in handcuffs is not allowed. According to the Association the pilot must make the decision not to carry out such a deportation; otherwise he may face punishment. According to “Cockpit”, it has asked all of its members to ensure, before the flight, that anyone who is being deported is flying willingly. The international pilots‘ association IFALPA considers it a condition of transportation that people „willingly travel“ – that is, that the criteria “willingness to travel” is fulfilled!

———————————————————————————–

”Emergency exit”

Often the german immigration authorities are forced to carry out deportations with airlines that do not offer direct flights to the country of origin. This means that the deportee must change to a connecting flight at an airport in another country. This creates the possibility of getting off the plane, and refusing the onwards flight. In several cases the deportees have refused to board the connecting flight and have been returned to Germany.

Jeg kommer fra en familie som har tilbrakt mer enn 60 år på flukt. Etter å ha fått avslag på asylsøknaden fra norske ­­myndigheter, er vår eneste mulige framtid i en flyktningleir, kanskje resten av livet. Dette er min historie.

La meg begynne med å fortelle om bakgrunnen min: Familien min er opprinnelig palestinere fra Haifa, som nå er en del av Israel. I 1947 fattet FNs generalforsamling resolusjon 181 (II), kalt delingsplanen for Palestina. Under konflikten som fulgte i 1948, levde besteforeldrene mine på flukt i flere måneder på grunn av volden som brøt ut i Haifa-regionen. Dette brakte dem etter hvert til Irak.

Mine foreldre møttes i Bagdad i 1977. Etter å ha giftet seg flyttet de til De forente arabiske emirater, hvor jeg og mine tre søstre ble født. En vanskelig livssituasjon ble umulig i 2006, da de irakiske dokumentene som hadde hjulpet oss i flere tiår, ikke lenger ble regnet som gyldige. For den nye irakiske regjeringen tilhørte vi feil religion, siden vi er sunnimuslimer. Plutselig var vi ikke lenger lovlig i Emiratene, eller noe annet land for den saks skyld. Vi begynte å se etter en lovlig vei ut.

I 2008 søkte jeg derfor om asyl i Norge for meg selv og min familie, min 59 år gamle mor og min 21 år gamle søster. Etter 22 måneders venting fikk vi avslag fra UDI. Hvorfor? Fordi vi ikke kom til Norge direkte fra krigen i Irak, men via Emiratene, ble vi ikke betraktet som ofre for krig. At vår familie har flyktet fra krig i flere generasjoner, hadde ingen betydning. I vedtaket mener UDI også at vi ikke risikerer «forfølgelse» i Emiratene. Det har ingenting å si, siden vi faktisk ikke hadde lov til å bli der, og nå ikke har lov til å reise dit. At vi er statsløse – at ingen av verdens land vil ha oss – nevner ikke UDI med ett ord. Deretter kom avslaget fra Utlendingsnemnda.

For å få hjelp prøvde jeg å kontakte både den palestinske og den irakiske ambassaden i Stockholm. Begge ambassadene svarte at det er umulig å reise dit. Den palestinske ambassaden sa at de ikke kan hjelpe fordi vi ikke har flyktet hit fra Gaza. Den irakiske ambassaden sa at ingen kan vende tilbake til Irak etter at de hadde vært mer enn seks måneder utenfor landet. Da jeg tok kontakt med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), tilbød de oss få alternativer. De sa vi burde søke om å få leve i en av UNHCRs leire i Tyrkia eller Syria. Det er den eneste konkrete framtida noen så langt har forespeilet oss.

Jeg vet allerede hva slags framtid det ville være. Flere av mine søskenbarn har levd i flyktningleirene Tanaf og Houl i Syria, og min tante bor der fortsatt. Leirene ligger i ørkenen, og livsforholdene er så elendige at folk ødelegges. Kort sagt er det et helvete på jord, spesielt for kvinner. Men selv denne framtida er ikke åpen for oss, siden Syria aldri vil gi oss innreisetillatelse.

Min familie er nå spredt. Mannen til en av søstrene mine ble drept av en veibombe i Irak. Min søster var gravid på den tida, og hun flyktet alene til Kypros og søkte om asyl der. Siden 2008 har min søster og hennes sønn bodd på Kypros med midlertidig oppholdstillatelse, fram til Kypros finner et annet sted å sende dem.

Vi føler at vi er blitt etterlatt uten et liv. Vi har ingen pass. Ingen lovlig måte å reise på. Ingen gyldig oppholdstillatelse noe sted. Ingen offisiell anerkjennelse fra landene hvor vi har tilbrakt våre liv. Ingen anerkjennelse fra landet hvor vi nå er, og hvor vi har håpet vi skulle ha ei framtid. Vi er både statsløse og papirløse.

Jeg føler at det hviler et stort ansvar for familien på ryggen min. I tillegg føler jeg et ansvar for alle de palestinske irakerne som ikke har muligheten til å snakke for seg selv. Jeg er kanskje langt unna alle revolusjonene som skjer i Midtøsten, men jeg opplever at jeg fører min egen revolusjon mot dobbeltmoral, mot hvordan mange land på den ene siden hevder at Palestina og palestinerne har deres fulle økonomiske og politiske støtte, samtidig som 800 palestinere bare i Norge er papirløse og statsløse, og samtidig som millioner av palestinere fortsatt lever i flyktningleire i flere land.

Hvis Norge virkelig ønsker at Palestina skal bli en selvstendig stat en dag, la hennes sønner og døtre få leve et anstendig liv, få sin del av utdanning og helsetjenester og delta i samfunnet. Da, og bare da, kan vi forsvare våre rettigheter og en gang bli i stand til å erklære vår egen selvstendige stat.

Dana Mahmoud

Hvordan skal man illustrere det vanskelige livet for de papirløse flyktninger i Norge med noe som vil være gjenkjennbart for mette og trygge nordmenn?

Det er ikke så lett, en reaksjon som ligger nær til er nemlig at «dette kan ikke stemme, ikke i Norge. Det kan ikke være så galt!» Dette stemmer rett og slett ikke med våre forestillinger om landet vårt. En annen tanke kan være: «De har brakt det over seg selv!» Statssekretær Pål Lønseth sier ofte nettopp dette.

Charles Dickens’ romaner «Bleak House» og «Little Dorrit» – Klassesamfunnet, fattiguniverset og underklassen uten utsikter, alt dette er så levende beskrevet i Dickens fantastiske romaner fra tidlig i industrialiseringen av Storbritannia. I Norge kjenner vi Oskar Braatens beskrivelser i romanene «Matilde» og «Ulvehiet» fra tidlig i forrige århundre.

Fattighusenes nød og fornedrelse var realiteten for mange, tilhørende underklassen var du fanget i en håpløs tilværelse, så godt som rettsløs og uten beskyttelse fra politiet eller annen øvrighet, sykdom og tidlig død var regelen, mer enn unntaket. Gjeldsfengselet beskrevet av Dickens, du ble satt i fengsel uten lov til å jobbe og tjene penger før du hadde betalt gjelden din. Du sto som fattig på bunnen og utenfor, de velhavende sto innenfor. Det Klassedelte samfunn.

De lengeværende papirløse i dagens Norge er i ferd med å bli en ny underklasse. Babak og Leyla, Ismael og Paul får ikke tillatelse til å jobbe, selv om de har levd her i mange år. Dagens gjeldsfengsel – ikke lov til å jobbe, men må leve. En kriminalisering av nød. De papirløse flyktningene har ikke rettigheter til vanlige helsetjenester. Ikke til sosialhjelp. Noen av etiopierne hadde levd og jobbet her i snart 20 år da de ble fratatt skattekortet!

Avisene har så smått begynt å rulle opp en grell virkelighet. De papirløse flyktningene kan gå på slavekontrakter til 30 kroner timen, uten at noen hjelper dem. Arbeidstidene kan være ekstreme. De kan bli utsatt for kriminalitet eller overgrep uten å kunne varsle. Kanskje får en kvinne press om ytterligere tjenester for å få leie bolig. Mange blir syke, men tør ikke å gå til lege da de tidligere har blitt avvist eller avkrevet penger de ikke har. En betennelse i underlivet kan slik få alvorlige følger. En alvorlig sykdom blir noen ganger ikke diagnostisert i tide. En begynnende psykisk lidelse blir alvorlig uten at noen hjelper. Noen fortvilte tar livet sitt, ingen teller disse selvmordene. Psykiater Aina Vaage forteller til Stavanger Aftenblad om mange barn av papirløse som utvikler alvorlige psykiske vansker. Det er ikke mulig å se noen framtid.

Ligner ikke dagens bortdefinering av disse menneskene på flukt på annen urett som vi har reagert på og tatt oppgjør med i utviklingen av velferdsstaten? Bortdefinering av kvinner, fattige, psykiatriske pasienter, tatere? Er det ikke nettopp slike uverdige forhold som vi har kjempet mot og fortsatt prøver å unngå i Norge? Og er det ikke nettopp når slike forhold blir avdekket at Samfunnet må vise hjertelag, ansvarlighet og pragmatisk holdning og finne fram til humane løsninger? Er det ikke derfor vi har tillit til de politikerne vi velger, at vi har tro på at de skal passe på at slikt ikke skal foregå i Norge?

Kunnskapen om de papirløse flyktningene i Norge har kommet for fullt først i de siste årene. Det foreligger nå for eksempel mye erfaring fra Helsesenter for papirløse migranter i Oslo, og det foreligger en fersk forskningsrapport fra forskningsinstituttet FAFO om papirløses levekår i Norge: «No way in No way out.» Andre forskere er også i gang. De papirløse har selv begynt å fortelle, boken «Illegal: papirløs i Norge» er nettopp kommet! I andre europeiske land, og hos våre nordiske naboer, arbeides det aktivt med løsninger, rett til arbeid og skole, tilgang til vanlige helsetjenester, ivaretakelse av barn, og regulariseringsordninger når årene har blitt mange. Ikke bare politikerne i store byer som Trondheim, Stavanger og Bergen, men også våre sentrale myndigheter bør nå kjenne sin besøkelsestid og gå inn i den nye kunnskapen om humanitære problemer hos denne gruppen, og søke å finne verdige løsninger.

Karl Eldar Evang